Anmeldelse: Inception

Forventningene til denne filmen var store. Christopher Nolan i sjefsstolen; regissøren av Batman Begins og the Dark Knight. Leonardo di Caprio; definitivt blant de beste skuespillerne i vår tid. Musikken av Hans Zimmer var rå i the Dark Knight, og gjorde traileren til Inception meget forlokkende. Ellen Page var veldig bra i Juno og Marion Cotillard i Public Enemies. Joseph Gordon-Levitt er en skuespiller jeg alltid har hatt sans for, mest på grunn av hans karakteristiske utseende og fremtoning som gjør ham unik. Ikke mindre karakteristisk er Cillian Murphy; en god skuespiller som også medvirket i Batman-filmene og som etter min mening gjør den beste prestasjonen av alle i Inception. Til slutt Michael Caine, som vel aldri har skadet en film med sitt bidrag. Alt dette er gode grunner til å se filmen. Så til det negative.

I likhet med the Matrix skal publikum introduserers for et helt nytt imaginært univers med egne spilleregler. Der Matrix starter i den virkelige verden og gradvis introduserer det alternative universet, starter handlingen i Inception umiddelbart i drømmeuniverset. Gjennom handlingen og karakterens dialog blir vi forklart hvilke regler som gjelder i en drøm. Noen av disse reglene endres når karakterene beveger seg dypere inn i bevisstheten. På et tidspunkt føltes hele filmen som en eneste stor oppramsing av drømmens lover og konsekvenser ved brudd av disse.

Det brukes nesten ingen tid på å bygge opp en god historie, kjennskap til karakterene eller forholdet mellom karakterene. Det er kun rollen til Leonardo som har en bakgrunnshistorie vi blir kjent med. En rolle som det forøvrig er vanskelig å ikke trekke paralleller til Di Caprios rolle i Shutter Island. De andre karakterene vet man nesten ingenting om, og følgelig får man heller ikke sympati med dem. Rollen til Ellen Page er helt malplassert. Hun gjør egentlig ikke en dårlig skuespillerjobb, men hun passer ikke inn i denne filmen. Måten det lekes med gravitasjonen og vektløshet er ikke veldig forskjellig fra Matrix, og føles derfor ikke veldig nyskapende. Det gir ikke “wow”-følelsen man hadde etter å ha sett Matrix for første gang.

I likhet med the Dark Knight er det Hans Zimmers dundrende musikk som driver filmen fremover. I the Dark Knight ble imidlertid actionscenene avbrutt av en del lengre, roligere og tyngre scener med mer dialog. Særlig de smått humoristiske scenene med Jokeren ga filmen gode pauser. I Inception er dette neste helt fraværende. Det er så mye som skal fortelles på knappe 2,5 timer at filmen bare må dure på videre uten å ta seg tid til å stoppe opp. I det karakterene starter på en interessant dialog avbrytes det tvert for å kjøre på med neste actionscene og forklare mer om drømmereglene. Selv et kyss midt i filmen som hinter om relasjoner mellom karakterene blir bare glemt, for ikke å bli nevnt mer gjennom filmen.

Enkelte logiske brister underveis irriterer. Drømmeregler som blir forklart i starten av filmen kommer ikke til anvendelse og har tilsynelatende ingen betydning for handlingen. På enkelte tidspunkt er det ganske forvirrende hvem sin drøm de faktisk er inni. “Wait, Who’s subconscious are we going through exactly?” spør rollefiguren til Ellen Page. Med stor fare for at publikum spør seg selv det samme.  Det blir ikke mindre uklart når det er en drøm i en drøm i en drøm. Det hintes også ved et tilfelle til at karakterene kan styre drømmene. “You mustn’t be afraid to dream a little bigger, darling,” sier den ene drømmetyven og drar opp en grenade-launcher. Vent, kan de styre drømmen på denne måten? Hvorfor gjør de ikke det hele tiden da?

Filmen er verdt å se, men det føles mer som en lang trailer enn en spillefilm. Ideen er svært original, og temaet om drømmer er uhyre interessant. Det er egentlig en film jeg har lyst å gi terningkast 5, og som lett kunne nådd helt opp, men det er for mye som skuffer og trekker ned.

Terningkast: 4

About these ads